Mikroskopisk instrumentstruktur

Optisk mikroskopstruktur
Strukturen til et vanlig optisk mikroskop er hovedsakelig delt inn i tre deler: mekanisk del, belysningsdel og optisk del.
◆ Mekanisk del
(1) Speilbase: Det er bunnen av et mikroskop som brukes til å støtte hele speilkroppen.
(2) Speilsøyle: Den stående delen over speilbasen, brukes til å koble sammen speilbasen og speilarmen.
(3) Speilarm: Den ene enden er koblet til speilsøylen og den andre enden er koblet til speilrøret, som er gripedelen når man tar og plasserer et mikroskop.
(4) Speilrør: Koblet til den fremre øvre delen av speilarmen, den øvre enden av linserøret er utstyrt med et okular, og den nedre enden er utstyrt med en objektivlinsekonverter.
(5) Objektiv linsekonverter (rotator), forkortet "rotator": Den er koblet til bunnen av prismeskallet og kan rotere fritt. Det er 3-4 sirkulære hull på platen, som er stedet for montering av objektivlinsen. Ved å rotere omformeren kan forskjellige forstørrelser av objektivlinsen byttes ut. Når en bankelyd høres, kan observasjon gjøres. På dette tidspunktet er den optiske aksen til objektivlinsen nøyaktig på linje med midten av det gjennomgående hullet, og den optiske banen er koblet til. Etter å ha konvertert objektivlinsen er ikke grovjusteringer tillatt, kun finjusteringer kan brukes for å gjøre bildet klart.
(6) Speilscene (stage): Under speilrøret er det to former, firkantede og runde, som brukes til å plassere glassglassprøver. Det er et lyshull i midten. Mikroskopet vi bruker har en glassplateprøveskyver (pusher) på speilscenen, med en fjærklemme på venstre side av skyveren for å holde glassplateprøven. Det er et skyvejusteringshjul under speilbordet, som kan få glassglasset til å bevege seg til venstre, høyre, foran og bakover.
(7) Justeringsanordning: Det er en skrue i to størrelser installert på speilsøylen, som beveger speilbordet opp og ned under justering.
① Grovjustering (grovfokusspiral): Den store spiralen kalles en grovjustering, og når den beveger seg, kan den få speilbordet til å stige og falle raskt og betydelig, slik at det raskt kan justere avstanden mellom objektivlinsen og prøven å presentere objektet i synsfeltet. Vanligvis, når du bruker en linse med lav forstørrelse, brukes grovjusteringen først for raskt å finne objektet.
② Finjustering (finfokusspiral): Den lille spiralen kalles en finjustering, som sakte kan heve og senke speilbordet når du beveger deg. Det brukes ofte når du bruker høyeffektsobjektiver for å få klarere bilder og observere strukturen til forskjellige nivåer og dybder av prøven.
◆ Belysningsdel
Montert under speilstativet, inkludert en reflektor og en oppsamler.
(1) Reflektor: Installert på speilbasen kan den rotere i alle retninger. Den har to sider, flate og konkave, og dens funksjon er å reflektere lyskildelyset på konsentratoren, og deretter belyse prøven gjennom lyshullet. Det konkave speilet har en sterk fokuseringseffekt og egner seg for bruk når lyset er svakt, mens det flate speilet har en svak fokuseringseffekt og egner seg til bruk når lyset er sterkt.
(2) Konsentratoren er plassert på samlerammen under speilstativet, bestående av en kondensator og en åpning. Dens funksjon er å konsentrere lyset om prøven som skal observeres.
① Fokuseringslinse: sammensatt av en eller flere linser, fungerer den som en konvergerende lyslinje, forbedrer belysningen av prøven og lar lys komme inn i objektivlinsen. Det er en justeringsskrue ved siden av speilsøylen, som kan roteres for å justere intensiteten på spotlighten i synsfeltet Aperture (Rainbow Aperture): Under spotlighten er den sammensatt av mer enn ti metallplater, med håndtak stikker ut fra utsiden. Ved å skyve den kan du justere størrelsen på åpningen for å justere lysmengden.
◆ Optisk del
(1) Okular: Installert i den øvre enden av linsehylsen, er vanligvis 2-3-stykker klargjort, gravert med symboler på 5 x, 10 x eller 15 x for å indikere forstørrelsen. Vanligvis er et 10 x okular installert.
(2) Objektivlinse: Installert på rotatoren nederst på linsehylsen, er det vanligvis 3-4 objektivlinser, blant hvilke den korteste som er gravert med "10 ×"-symbolet er en linse med lav forstørrelse, jo lengre en gravert med "40 ×"-symbolet er en linse med høy forstørrelse, og den lengste med "100 ×"-symbolet er en oljelinse. I tillegg legges ofte en sirkel med forskjellige farger til høyforstørrelseslinsen og oljelinsen for å skille dem.
Forstørrelsen til et mikroskop er produktet av forstørrelsen av objektivlinsen og okularet. For eksempel, hvis objektivlinsen er 10 x og okularet er 10 x, er forstørrelsen 10 x 10=100.
Lengden på mikroskopokularet er negativt korrelert med forstørrelsen, mens lengden på objektivlinsen er positivt korrelert med forstørrelsen. Jo lengre lengden på okularet er, jo lavere er forstørrelsen; Jo lengre objektivlengde, jo høyere forstørrelse.
Elektronmikroskopstruktur
Elektronmikroskopet består av tre deler: et rør, et vakuumsystem og et strømskap. Speilløpet består hovedsakelig av komponenter som en elektronkanon, elektronlinse, prøveholder, fluorescerende skjerm og fotograferingsmekanisme, som vanligvis er satt sammen til en sylinder fra topp til bunn; Vakuumsystemet består av en mekanisk vakuumpumpe, en diffusjonspumpe og en vakuumventil, som er koblet til speilrøret gjennom en ekstraksjonsrørledning. Strømskapet er sammensatt av en høyspenningsgenerator, en magnetiseringsstrømstabilisator og ulike justerings- og kontrollenheter.
◆ Elektronisk linse
Elektronlinsen er den viktigste komponenten i røret til et elektronmikroskop. Den bruker et romlig elektrisk eller magnetisk felt symmetrisk til rørets akse for å bøye elektronbanen mot aksen, og danner et fokus. Dens funksjon ligner på en konveks glasslinse for å fokusere lysstrålen, så den kalles en elektronlinse. De fleste moderne elektronmikroskoper bruker elektromagnetiske linser, som fokuserer elektroner med et sterkt magnetfelt generert av en stabil DC-eksitasjonsstrøm som går gjennom en spole med polsko.
◆ Elektronisk pistol
En elektronkanon er en komponent som består av en wolframtråd varm katode, port og katode. Den kan sende ut og danne elektronstråler med jevn hastighet, så stabiliteten til akselerasjonsspenningen kreves ikke mindre enn en tusendel.